– Musikk er så mye mer enn musikk

Som barn ble Kouame Sereba badet i sang. Musikken har fulgt ham siden.

Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.

Førdefestivalen, juli 2004:

Ayatollha Khomeini returnerer til Iran 1979

Kouame Sereba begynner plutselig å gråte der han står på scenen. Publikum merker det ikke, men han vet: Det er nå det skjer.

«Jeg må dra til Elfenbenskysten. Mor skal dø. Jeg kan ikke spille neste konsert, da blir det for sent.»

De to andre i trioen ser lamslåtte på ham. Men Steinar Ofsdal og Becaye Aw forsikrer Kouame om at de skal klare seg uten ham.

Kouame kjører i åtte timer uten stans til Gardermoen. I ettertid skjønner han ikke helt hvordan han klarer det.

Men han rekker flyet, og da han lander i Abidjan, kaster han seg i en taxi og farer av sted til sykehuset hvor moren ligger.

«Selv i døden beskyttet hun meg.»

Så roer han stemningen helt ned. Han kommer inn på morens rom med sang. «Nan heeh dehn be kasila hoo…» Han fortsetter å synge mens han setter seg ned ved sengen hennes.

– Hun kunne ikke røre seg, men hun sendte meg en tåre, forteller Kouame.

Etter noen timer går han ut av rommet for å ta en liten pause. I den korte stunden han er borte, dør moren.

– Hun døde da jeg forlot henne. Hvordan visste hun at det var det beste for meg? Selv i døden beskyttet hun meg.

Kouame rister lett på hodet. Han blir fremdeles rørt når han forteller den historien.

Musikk i kroppen

Moren Sophie var Sereba-familiens midtpunkt. Med 11 biologiske barn, pluss en håndfull nieser som også bodde hos dem, var det alltid nok å gjøre, men hun sang for seg selv mens hun ordnet og styrte.

Uten morens sang hadde nok ikke Kouame Sereba vært en av landets mest erfarne DKS-utøvere.

– Det var som om hun badet oss med sangene sine. De satte seg i kroppen min.

En skulle tro at stemningen i en så stor familie var hektisk og stresset. Det var motsatt.

Kouame mener hemmeligheten lå i den alltid-tilstedeværende musikken, at det var nøkkelen til den fine atmosfæren.

– Hun sang ikke for vår skyld eller til oss, men for seg selv, poengterer han.

Noen ganger sang moren en helt ordinær sang mens tårene strømmet. Fordi hun savnet landsbyen eller hadde fått triste nyheter.

Kouame var bare barnet da han skjønte at samme sang kunne brukes både når du har det fint og når du er trist.

– Jeg skjønte at sang alltid kan brukes, uansett hvordan du har det inni deg.

Kouame og lille-bror Raymond Sereba

Kouame (til høyre) med lillebror Raymond.

Kouame og lille-bror Raymond Sereba

Et av hans beste barndomsminner er moren og tantene som sitter i ettermiddagssola.

Lave solstråler kaster et gyllent slør over kvinnene som er en så viktig del av livet hans. Dagens plikter er unnagjort og praten går frem og tilbake, frem og tilbake.

Han sitter stille i nærheten, i påvente av det han vet vil skje: med ett starter en av tantene å synge: «Ale ziza manbeli yéh Ziza hooh…» De andre kvinnene stemmer i.

Sang etterfølger sang. Utsprunget av pur glede.

Sangens kraft

20 år gammel forlater Kouame hjemlandet for å søke lykken.

I fire år reiser han fra land til land, med flere lange stopp underveis. Ferden er alt annet enn enkel.

Men det er som om moren holder en beskyttende hånd over ham. Flere ganger besvimer han i risikofylte situasjoner, en gang da han skal krysse en endeløs ørken og en annen gang da krypskyttere ligger klare ved en grenseovergang.

Begge gangene hører han med ett morens sang i halvsvime. Og den gjør at han kommer til seg selv – og i trygghet.

– Det viser sangens kraft. For meg er musikk så mye mer enn musikk.

Det kalde landet

En kveld sitter han på en pub i Tel Aviv i Israel og forklarer en franskmann at han ønsker seg en større utfordring: Han vil reise til et land hvor han verken kan språket eller kulturen. Hvor alt er nytt. Hvor han kan gjenskape seg selv.

«La Norvege!» utbryter franskmannen.

Kouame skjønner ikke hva han snakker om.

Franskmannen forklarer at hvis han vil ha det tøft, så må han reise til dette landet langt mot nord, hvor språket er vanskelig og klimaet enda verre med is og snø og kulde.

«Perfekt!» tenker Kouame.

Franskmannen forklarer at hvis han vil ha det tøft, så må han reise til dette landet langt mot nord.

Kouame opptrer for barn

Kouame opptrer for barnehagebarn i forbindelse med prosjektet Kulturbarn 0-8 høsten 2019.

I de 36 årene som har gått siden møtet med franskmannen, har Kouame spilt en aktiv rolle i norsk musikkliv.  Han er kåret til årets folkemusiker, har turnert inn- og utland og har gjort tusenvis av DKS-konserter.

– Hver gang jeg har hatt problemer eller utfordringer så har det hjulpet å tenke på moren min og stemningen i barndomshjemmet mitt. Det har vært som medisin for meg.

Du er et instrument

Musikeren mener vi alle er som et instrument. 

Selv stemmer Kouame seg alltid før en konsert. Finner grunntonen han vil ta med seg inn i møte med publikum. 

Han gjorde det samme under kona Sissels langvarige sykeleie.

– Kreften tok alt. Hun kunne ikke se, snakke eller bevege seg på slutten. Men hun ønsket at jeg skulle fortsette å turnere. «Dra!» sa hun.

Når han så kom hjem, satt han alltid noen ekstra minutter i den parkerte bilen utenfor huset for å sikre at han tok med seg den rette stemningen inn til kona.

– Jeg stemte instrumentet mitt, altså meg selv, for å få riktig klang. Jeg kunne ikke gjøre henne frisk, men jeg kunne gi henne en fin klang, en god stemning.

Kouame poengterer at vi alle har i oss evnen til å skape ulike stemninger.

– Vi har det alle i oss, vi må bare være bevisste på det for å aktivere det. Vi er mye mer enn vi ser.

Kouame Sereba holder på å skrive bok om Sissels død. Tittelen skal være En vakker død.

Fakta om Kouame Sereba

  • Skoleåret 2020/21 turnerer han i DKS med forestillingen «Kouame møter barna».
  • Kouame har en hel forestilling om moren. Den heter «Kvinnen som sang».
  • Han opptrer både solo og sammen med musikere med vidt forskjellige musikalske ståsteder som norsk folkemusikk, jazz og samtidsmusikk samt moderne afrikansk musikk. Kouame bruker vokal, perkusjon, dodo (afrikansk munnbue), djembetromme og kalimba (tommelpiano). De siste årene har han også koblet musikken sin til muntlig fortelling.
  • For Rikskonsertene spilte han over 4000 konserter.
  • Kåret til årets folkemusiker i 2009 og ble tildelt Jubileumsprisen i klassen «Produksjon for barn» da TONO feiret 75 år.
Nikan Khosravi står midt i gata med hendene i lomma og ser ned.

«Jeg skjønte at sang alltid kan brukes, uansett hvordan du har det inni deg.»

Kouame og to andre utøvere deler sine tanker om Den kulturelle skolesekken:

Foto: Erik Brandsborg/Kulturtanken, privat og skjermdumper fra filmen «DKS setter spor».